torsdag 26. juli 2012

Vi takker for oss...

...og for at dere har fulgt oss på bloggen gjennom sommeren. De fire ukene har virkelig vært en opplevelse for livet, og en god erfaring å ha med seg videre. Nøkkelpunkter for måneden:
  • East African Cup: ei uke med mye glede, fotballspill, volleyball, hjelp med registrering, seminarer, unger med mye energi, imponerende idrettsferdigheter og mye, mye gøy!
  • Safari: to dager med avkobling fra andre nye inntrykk, Masaier, dyr som løve, sjiraff, zebra, flodhest, flamingo, bøffel og elefanter!









  • Nairobi: 5 dager med seminarer, planlegginmg av seminarer, teamwork, bli kjent. Litt skuffende å bare bo på Scripture Mission og ikke få gå utenfor portene der, men vi kunne ikke gjøre noe med det; så da har vi en grunn til å komme tilbake å få oppleve Nairobi skikkelig.


  • Voi: ei uke med fotballcup, kirke, soving i landsbyen, slakting og tilbereding av høne, 3 dager med seminarer, nye vennskap, intime opplevelser med deling av enkeltseng, vannbæring.















  • Transport, inntrykk og andre opplevelser: buss i Afrika er noe helt annet enn buss i Norge. Det er ikke fullt før alle seter er fylt opp + ca 10 til. da kan bussen kjøre. Det samme gjelder for taxi. Ellers har transportetappene gjort at vi har fått sett mye av Afrika på veien. Folk som går langs veiene, barn som gjeter dyr, folk som bærer ting på hodene, sykler som er overlasset med varer, lastebiler og diverse ting som står langs veiene, halvferdige byggeprosjekter, kiosker og butikker, folk som henger rundt, rød sand så langt øyet kan se, vakker natur...
  • Zanzibar: late dager med slikking av sol, snorkling, delfinsafari, mus på rommet(!), StoneTown, shopping, kryddertur, volleyball og bading!

God sommer videre!!! fra Marie, Kerstin og Margrete

mandag 23. juli 2012

Zanzibar!

Etter en tur med mange inntrykk og gode opplevelser, var det godt å bare slappe av på Zanzibar noen dager. Ikke mye vi gjorde, men det ble mange timer soling, litt volleyballspilling, delfinsafari på Kerstin og snorkling på Margrete.
Snorkling!
Kveldssamling
Teambilde <3

Alle distriktsteamene samlet
Da Kerstin og Marie dro på tirsdag ble Margrete med Agderteamet og Trondheimsteamet til Stone Town. Der dro vi på kryddertur og handlet suvenirer i byen. 
Ananas
Rød curry kan brukes til så mangt

Middag i Stone Town
Og ja, Zanzibar er et sted vi gjerne kan reise tilbake til. Utrolig vakkert, og det ser ut som man er midt i et postkort!

onsdag 18. juli 2012

Turen er over

Nå i dag har Kerstin og Marie landet på norsk jord, mens Margrete kommer hjem på lørdag. Men fortvil ikke om du synes du skulle fått lest litt mer om turen og Afrika. Så fort som mulig etter lørdag vil vi legge ut en oppsummering av Zanzibar, samt bilder og snacks fra hele resten av turen!

lørdag 14. juli 2012

Finally: ZANZIBAR

Da har vi komt fram til siste stasjonen på turen vår: Zanzibar!
Etter en hel dag med reising i går, nyter vi nå strandlivet. Hotellet ligger rett på stranda; vi spiller volleyball i den hvite sanden, bader i klart turkis vann og blir kjempe brune =D

Voi voi...

Am letzten Freitag kamen wir – wir drei aus Bergen, plus zwei aus Arusha/ Tansania, pluss einer aus Nairobi und der Leiter aus Voi – aus Nairobi nach Voi. Hauptsächlich und die Leute und Chrisc (Christian Sports Contact – die internationale Arbeit von KRIK) kennenzulernen und die in Nairobi – mehr oder weniger - vorbereiteten Seminare zu halten.

Fast den ganzen Freitag sind wir gereist...und das war sehr antrengend ;) Eigentlich sollten wir morgens um 8 los fahren, deswegen sind wir dem entsprechend früh aufgestanden. Aber als wir feritg waren zum losfahren, kam der Leiter aus Voi zum Frühstück...bis wir dann alles gepack, uns von den anderen verabschiedet hatten, eingekauft und Geld geholt hatten, war es halb elf ;) Als wir dann nach 7 Stunden endlich in Voi waren, waren alle voll fertig und der Tag eigentlich zu Ende.

Samstag hatten wir Fußballtunier, was eigentlich wir organisieren sollten, aber wir hatten nichts gamcht und auch keine Infos von Fred (dem Leiter in Voi) bekommen. Wir waren gespannt, was aus dem Tunier werden würde...
Eigentlich sollte das Tunier um 9 anfangen, aber als wir um 10 ankamen, stand da nur ein leeres Partyzelt auf einem Sandplatz ;) Nach und nach kamen mehr Leute an und um 12 konnten wir dann endlich anfangen. Wir hatten nichts zu tun, saßen als entweder rum oder spielten mit den Kindern...und hatten am Ende des Tages Sand wirklich überall. Daraus lernten wir auch, dass unsere Klamotten-Wasch-Technik bei dem afrikanischen Sand nicht taugt ;)
Außerdem war dieses Tunier hier ein deutlich anderes als der EAC. Nicht nur, dass es deutlich schlechter organisiert war ;) sondern auch die Kinder, die hier spielten, waren viel ärmer. Die meisten spielten barfuß und hatten keine Trikots, sondern nur T-shirts in einer ähnelnden Farbe. Aber als es darum ging Tore zu feiern, waren die hier mindestes genauso gut, wie die in Moshi!!

Sonntag morgen waren wir erst in der Kirche, hatten danach endlich ein bisschen Freizeit. DAs war dringend notwendig! Wir hatten die letzten beiden Wochen Program von morgens bis abends und das war wenig Zeit, die ganzen Eindrücke und Erfahrung zu verarbeiten.
Abends sind wir zu einer Familie ins Dorf gefahren um dort die Nacht zu verbringen. Als wir ankamen, war es schon dunkel – wenn es in Afrika dunkel ist, dann ist es DUNKEL – man sah fast nichts und das war ein bisschen umheimlich...aber das verging schnell: wir wurden herzlich empfangen und gleich in die Essensvorbereitungen mit eingebaut ;) Als erstes kochten wir Ugali (eine Maismasse, die im Geschmack Reis ähnelt...), es war garnicht so einfach in dem riesen Topf umzurühren ohne alles über den Rand zu werfen. Plötzlich kam dann einer mit einen flatternden Huhn an, dass wir schlachten sollten...Marie übernahm den Part. Alle mussten das kopflose Hühnchen einmal halten danach...etwas Skepsis war schon dabei – zur Freude aller Drumherumstehenden ;) Die weitere Essenszubeireitung übernahmen größtenteils Stellah und Priscar (die beiden Mädels aus Arusha/ Tansania). Hier wurde klar: Die hatten während ihrer Kindheit etwas gelernt, wovon wir keinen blassen schimmer hattten. Zum Essen wurden wir ins «Wohnzimmer» gebeten – die Einrichtung bestand aus einem Fernseher, der permanent an war – zwei Tischen uns ein paar Sofas. Die Kinder mussten auf dem Boden und wir durften im Sofa sitzen. Wir bekamen gute Portionen serviert und als wir feritg waren (und nur noch Ugali übrig war), bekamen auch die Kinder etwas. Ein ungutes Gefühl, aber was sollten wir anderes machen, als die Gastfreundlichkeit anzunehmen?! Die Nacht verbrachten Marie und Margrete zusammen in einem Bett, während ich mir mit einer der Töchter ein Bett teilte. Viele Stunden Schalfen waren das nicht, obwohl das Bett eigentlich ganz ok war. Aber zwischendurch wurden wir einige Male geweckt, entweder weil sie uns fragten, ob wir auf Toilette müssten, weil plötzlich der Fernseher auf voller Lautstärke an war oder weil die Oma im Wohnzimmer lang und laut plapperte...eine interessante Nacht! =)
Morgens wurde für uns warmes Wasser gekocht und wir konnten uns im Bad – einem kleinen schiefen Häuschen aus Lehm – waschen. Irgentwann gabs dann Frühstück: Brot mit Butter und dazu eine Tasse mit sehr süßem Tee mit Milch. Bevor wir dem Heimweg antraten, gingen wir noch Wasserholen vom Brunnen. Natürlich the african way – das Wasser auf dem Kofp tragen...lustig auszuprobieren, aber wir brauchen doch noch etwas Training...


Den Rest des Tages waren wir «zu Hause», d.h. Scripture Mission, ein Minidorf der norwegischen Kirche, aber mit afrikanischem Standard. Bis jetzt hatten wir ein Haus mit einem Zimmer und der Küche draußen, das war ein bisschen eng. Heute durften wir dann endlich umziehen in ein anders Haus und das war so groß, dass es mich an ein dänisches Ferienhaus errinnerte ;) Abends haben wir afrikanisches Essen gekocht, das war richtig gut!!

Von Dienstag bis Donnerstag hatten wir unsere Seminare. Thema war communication and culture, nutricion, drug abuse, time management, economy und event organizing. Und das ging auch eigentlich voll gut, war nicht so schlimm wie vorher gedacht. Weil als wir uns in Norwegen darauf vorbereitet haben, wirkte alles so ernst und super wichtig...aber hier ist alles so überhaupt nicht ernst...die Teilnehmer sind zwischen 18 und 25, benehmen sich aber wie 14 und brauchen alle 20 Minuten einen «energizer» um nicht einzuschlafen ;) Aber es hat trotzdem Spaß gemacht Lehrer für einen Tag zu sein. Besonders als wir die vielen guten Rückmeldungen von denen bekommen haben. Es bedeutet sehr viel für die Leute hier in Voi, dass wir hier waren, Zeit für sie hatten, uns ihre Sorgen angehört haben und Seminar für sie hatten. Und obwohl wir vielleicht empfanden, dass die Seminare auf nicht so hohem Niveau waren, waren alle sehr zu frieden und meinten sie hätten viel gelernt.
Es ist ein gutes Gefühl, die Seminare hinter sich gebracht zu haben. Aber auch das wir den Menschen hier in gewisser Weise helfen konnten und aktiv zu Chrisc's Arbeit beitragen konnten.
Jetzt sitzen wir also im Matatu (Minibus für 8 Leute) und sind auf dem Weg nach Nairobi, wo wir uns schweren Herzen von unseren afrikanischen Teamgefähren verabschieden werden müssen. Dann gehst zur letzten Station unserer Reise – Sansibar!!

torsdag 12. juli 2012

Seminaruka er over



Årets team fra studentKRIK Bergen, Chrisc Arusha, og Chrisc Voi
I dag hadde vi siste dag med seminarer. Litt godt å være ferdig, men samtidig rart å tenke på at vi i morgen reiser til Zanzibar og er ferdige med selve Chrisc-turen.

 
Først ute var Marie med seminar om "Culture and crosscultural communication" på tirsdag, så hadde Margrete seminar om "Nutrition" på onsdag, mens Kerstin hadde "Economy and event management" i dag.
Marie deler ut diplomer



















I løpet av disse dagene har vi lært mye nytt. Mange nye "Icebreakere", "energizere", at pauser er en god ting, at klokken åtte betyr halv ti, mye nytt om den afrikanske kulturen, sett en veldig iver etter å lære og hatt mange morsomme stunder. Seminarene har tatt så og si hele de siste dagene, men det har vært en veldig fin opplevelse og erfaring. På tirsdag fikk vi også besøkt Fahari-prosjektet her i Voi, hvor de da fremførte to danser for oss.
Fellesbilde med alle som deltok på seminarene!!














onsdag 11. juli 2012

Monsteret Marie er løs

Språk kan være et hinder, men hinderet når man leker med barn er så utrolig lavt. Det er fantastisk hvor lett det er å interagere med små barn. Du prøver deg med et lite «mambo?»(How are you?) og får et forsiktig «Poa»(bra) tilbake. Man smiler stort og smilet blir gjengjeldt fra øre til øre. Så kiler man litt og latteren runger. Før de løper bort for ikke å bli kjilt igjen. En annen prøver å nærme seg og en lekende hånd blir strukket ut. Latteren bryter ut og plutselig er jakten på barna(har'n) i gang. Plutselig strømmer unger til og en står omringet av 20-30 unger som med skrekkblandet fryd både har lyst, men samtidig ikke lyst, til å komme i kontakt med dette nye, hvite menneske.

Jeg må gang på gang innse at jeg er i dårligere form en 10 åringer. Jeg prøvde en gang å få tak i en jente jeg hadde prøvd å ta en stund og starter firsprang, men det tar ikke mange meterene før denne 12-åringen har løpt ifra en Marie som løper alt hun kan. Skuffende. Virkelig skuffende. Etter å ha løpt rundt i 10-15 minutter i varmen etter en skare av leende barn gir jeg dem et slitent utrykk og går tilbake. Da hører jeg en sakte, men sikker stigende lyd – som fuglene i istid som samler seg rundt den siste melonen. «Come, come ... come, come, come...» Latter, glede. Livet er herlig!



Det er herlig å se hvor lite som skal til!

I dag prøvde jeg meg på samme strategi – uten hell. Mange begynte å le og løpe unna, men mitt i latterskaren skjærer to rungende, vettskremte SKRIK ut. Det ser ut som om de virkelig har sett et monster og de gråter av full kraft. Gråter er ikke kraftig nok. De vræææler. Jeg vet ikke om jeg selv skal le eller gråte. Er jeg så skummel? Er jeg som tatt ut fra en skrekkfilm.

Akkurat der og da føltes det som det.

Jeg klarte heldigvis og tine dem opp og etter mye blunking med øynene og vist at jeg virkelig ikke er så skummel. Sitter latteren igjen lett. Lettende! :D


- Marie


Glede

En blogg om glede – opplevd på East Africa Cup
(Ja, okay, jeg er blitt litt for ”Afrikansk” -Hakuna Matata – lev I nuet. “Ingen strev, ingen bekymringer” og alle de greiene der. Derfor kommer dette blogginnlegget først nå. Over en uke etter at jeg begynte på innlegget.)
Jeg vil dedikere dette blogginnlegget til Glede! For var det en sinnstemning som står igjen etter East Africa Cup så er det Glede med STOR G! Stemningen sitter lett og for en gangs skyld trenger de ikke bekymre seg for mat og drikke. Glede ved de tre daglige store måltidene med mat og blankt, rent vann servert på store flasker.


Gleden ved å være et nytt sted. For mange var det første gang de befant seg i et annet land og utenfor landsbyen eller nabolandsbyen. Ikke nok med det. De var der alene. Kun omringet av venner, lagspillere og motspillere.


Glede ved mål. Gleden, den inderlige gleden som overstrømmer i det ballen de har kjempet sånn med endelig går inn mellom stengene blir en glede sluppet løs igjennom dansende hofter, salto og rungende jubel fra publikum,


Glede over livet.
Glede når nordmenn prøver å snakke swahili.

Gleden ved å se seg på bilde. Det var ikke få bilder som ble tatt i løpet av disse dagene, men det var like morsomt hver dag en av ungene ble tatt bilde av og fikk se seg selv. En hel flokk samlet seg rundt deg for å prøve å få sett seg selv på skjermen.

Glede når afrikanere for første gang prøver å hoppe på en trampoline. Det var som å se på Bambi på isen.
    Så står disse igjen; Idrettsglede, livsglede og trosglede.

tirsdag 10. juli 2012

En natt i landsbyen og bilder fra fotballcupen i Voi

På søndag hadde vi «hviledag» som vi brukte på å gå i kirken og slappe av. I kirken presenterte vi oss, og som gjester sang vi «Lord, I lift your name on high» med bevegelser forran menigheten. Gudstjenesten var overraskende lik de i Norge. Ikke så mye sang, og litt «kjedelig» i lengden. 
Middag i hagen. Fra venstre: Priscar, Dennis, Marie, Kerstin og Stellah
Marie og Stellah forbereder seminar
I går var det kyllingsuppe og chapati på menyen. Nesten som å lage pannekaker; gøy til å begynne med, men litt kjedelig i lengden. Resultatet ble forøvrig utmerket
Etter kirken dro vi tilbake til Scripture Mission hvor vi slappet av, lagde middag og forberedte litt seminarer. På kvelden dro vi inn til byen hvor vi kjøpte inn matvarer som sukker, mel, smør, brød, juice og ris som vi tok med som gave til familiene i landsbyen. To og en halv time senere enn planlagt kom vi fram dit, og ble ønsket hjertelig velkommen!! Vi fikk være med å koke ugali på kjøkkenet; som var et lite hus av jord med et bål til kokingen. 
Priscar lager ugali
Kerstin
Da ugalien var ferdig kom de bærende med ei høne som også skulle bli en del av middagen. Og hvem skulle slakte; jo vi! Marie ble hovedansarlig å kutte strupen, mens vi fikk oppleve noe nytt ved synet av en sprellende høne uten hode som snurret rundt på bakken. Alle måtte holde høna etterpå, og det var nok morsomt for tilskuerne å se hvordan vi håndterte situasjonen. Ja, litt skepsis var det.
The killer alias Marie
Iiiiikkk! Legg merke til hodet på albuen.
Hallo?
Etterpå tok Stellah og Priscar (de to lederne fra Arusha/Tanzania) hovedansvaret for å flå, klargjøre og lage mat av høna. Vi hjalp til litt, men her så vi helt klart at de har lært noe under oppveksten som vi ikke har. Middagen spiste vi inne på stua, og vi fikk servert gode porsjoner. Ungene satt langs veggen, mens vi fikk sitte i sofaene. De fikk maten etter at vi hadde spist, og da var det bare ugali igjen.TVen skurret i bakgrunnen, og utenom TV og sofaer var det veldig lite der inne. Desto mer gjestfrihet og hjerterom. Som «dessert» fikk vi en veldig søt te med melk. Da klokken nærmet seg 22.00 var det sengetid, og vi ble vist til rommene våre. Marie og Margrete fikk dele ei seng på et rom, mens Kerstin fikk sove i samme seng som ei av jentene der. En intim og minneverdig opplevelse. I løpet av natten våknet vi både av at TVen sto på full guffe, lysene ble skrudd på, vi ble spurt om de skulle følge oss til toalettet og av at bestemora skravlet i stua. Hvor mange timer søvn de hadde vet vi ikke, men mange kan det ikke vært.
Husene i landsbyen. De som bodde der var fem brødre med familiene sine.
Vi sto opp litt før sju om morgenen. Da fikk vi vasket oss i et lite hus hvor de satte frem et kar med vann. Så fikk vi se på melking av kyr, før vi fikk servert frokost som besto av søt te med melk og brød med smør. Før vi dro, hentet vi vann the african way, ved å gå til brønnen og så bære vannet på hodet hjem igjen. Gøy å prøve, men vi trenger nok litt mer trening før vi blir like gode som de afrikanske kvinnene.
Vannbæring
Så har vi noen bilder fra fotballcupen på lørdag. Innlegg om den finnes lenger nede på siden:
Avslapning i skyggen
Rød sand så lang øyet kan se
Styrketrening
Vann er godt i varmen
Stort konkurranseinnstinkt
Kamera, bilder og det å se seg selv på en skjerm er utrolig gøy!